Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg.

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Sola hadde såvidt nådd over horisonten da vi la i vei. Strålene varmer ikke så mye lenger, de strøk oss bare forsiktig over kinnet. Shinrin-yoku er japansk, og betyr «å bade i skogsluft». Vi kaller det Østmarka, og vi har gått her så lenge vi kan huske.

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

We aim to please. Østmarka har sine overraskelser, og denne var planlagt. På forhånd hadde vi lest boka til Reidar, og vi hadde vært på foredraget han holdt på Skullerudstua på Østmarkas venners høstmøte. Vi måtte smile for oss selv da han jublet over denne sørvendte, varme, bittelille dalen hvor de varmekjære treslagene fremdeles holder stand.

Da isen forsvant for omkring 10 000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si (s 146):

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog. 

Det er ikke alltid lett å se hva som skjuler seg under mosen og vegetasjonen i skogen vår. Men noen ganger dukker det opp fascinerende ting – ta av deg vantene og kjenn! Her sitter Mika ved siden av noen store, flotte granater, og også Østmarkas første beboere: Moser og lav.

Fjellet under skogen i Lutdalen er spennende, men nesten usynlig. Det er bratte åssider, Lutvann i den ene enden og Nøklevann i den andre. Dalen er en forkastning, dog vi vet ikke hva slags, og ligger midt mellom et felt med biotittgneis og et annet med båndgneis. 

«Dere trenger noen sånne hardrockere,» sier Reidar. De kan mer om grunnfjell og sånn enn jeg. Jeg er en softrocker, en som driver med de såkalte sedimentære bergartene.» Likevel, han forklarer opprinnelsen svært godt: 

I Østmarka kan vi i det ene øyeblikket vandre langs de furukledde åsene som løper nord-sør, for så å stige ned i dype, ufremkommelige dalsøkk. Dette ulendte landskapet ble lagt i støpeskjeen for én og en halv milliard år siden. Først størknet bergarter nede i dypet under den gotiske fjellkjeden, for så, noen hundre millioner år senere, å bli dyttet videre ned i dypet under den såkalte svekonorvegiske fjellkjede. Siden kollapset fjellkjedene, ble tæret bort der is og vann skuret seg ned i de bergartene som eroderte lettest, og dermed ble de harde, bestandige stående igjen, nesten som kvistene i et gammelt gulv. Nå står de der, de nord-sørgående dalsøkkene og høydedragene, typisk for Østmarka, en evighet senere, og får en fottur eller skitur som går øst-vest til å bli en strabasiøs affære (s 99).

I Østmarka trenger du egentlig ikke kompass – du kan bare følge stripene i fjellet.

Her er det små sprekker i fjellet, som har blitt fylt igjen med andre mineraler. Dette fjellet har opplevd minst 40 istider i de siste 2,6 millioner år og like mange mellomistider. For bare 20 000 år siden, kun et øyeblikk i geologien, lå det under en 2000 meter tykk isbre.

Dette er en litt større bergsprekk. Her kan bekken ha gravd seg ned igjennom en mykere bergtype, og etterlater oss med et magisk landskap. Ser du huldra mellom trærne? Mika mente forøvrig at skummet i bekken skyldtes at reven hadde vasket pelsen sin med sjampo. Det er ikke en helt usannsynlig forklaring.

«Se her! Detta liker jeg, vet dere!» Vi trodde han hadde funnet en svært sjelden skatt, og forsåvidt hadde han også det – bregner. Vi tror det er ormetelg. «Det er så kult å tenke på at denne gruppen planter er blant de eldste i verden. De er karsporeplanter, og de var her for over 350 millioner år siden. De ble store, de var på størrelse med dagens trær!»

«Og denne! Vet dere hva dette er? Dette er stri kråkefot! Den er like gammel som bregnene, eller det vil si, planter i dens familie, ble 30-40 meter høye for 300 millioner år siden! Vi kan tråkke på dem nå, men de tenker, hvis de kunne tenke da, at ja, bare gjør det. Vi vil være her lenge etter at dere er borte! De er typiske overlevere.» 

Vi vet at stri kråkefot, som føles litt ut som lær under fingrene, har helt egne overraskelser. Sporene danner et pulver som er lysegult og kalles heksemel. Før ble det brukt på apotekene til å rulle piller i, det ble brukt mot sår hud og mot brannsår. Og i mer moderne tid, som overflatebehandling i gummihansker, og ikke minst: som eksplosiv i pyroeffekter!  Av ormetelgens rot ble det i før i tida laget en virksom, men ikke helt ufarlig, folkemedisin mot bendelorm – derav navnet. 

Der vi gikk blant disse eldgamle plantene og den ferske granskogen, var vi hjertens enige i en ting: De aller fleste nordmenn burde vite mer om skogen de tar for gitt. Hvis vi lærer om plantene, og trærne, om dyra, om fuglene, om insektene, om mørket og lyset, om overtroen og om vitenskapen, da ville verden være et bedre sted å leve. Hvis vi bruker skogen og det den kan gi klokt, vil vi også forstå den. Nøttekråka ropte i samstemthet fra ei furu. 

«Sånn skog som dette, den kan ha godt av brann, altså. Vi må ikke være så redde for flammer. Skogbrann var ganske vanlig før, og skogen kan ha godt av den. Hvis det brenner her nå, vil den kunne ta med seg alle grantrærne, og den vil gi rom til nye arter, andre typer trær, som bjørka. Det har nesten ikke brent i norske skoger på 150 år.» Dette kan forskning bekrefte. I Varaldskogen har det blitt analysert stammeskiver fra furuer. Forskerne fant 62 branner siden Svartedauden. De eldste brannskadene var over 700 år gamle. Funnene viser en tydelig trend: Fra Svartedauden og til 1600-tallet brant det i ny og ne, sannsynligvis naturlig antent av lynnedslag. Fra 1600-tallet og til midten av 1800-tallet brant det mye hyppigere. Dette skyldtes skogfinnene og deres svedjebruk. Men i takt med at tømmeret fikk større verdi ble det innført lover mot slik bruk av skogen (s 69-70).

Siden Lutdalen stort sett er dekket av skog, tilbrakte vi tid ved Lutvannsbekken. Der fant vi mye spennende, blant annet denne pyritten, som tilfeldigvis hadde falt ut av Reidars lomme og landet akkurat der hvor Mika kunne se den. «Pyritt har lurt mang en gullgraver,» smilte Reidar. Hardheten av dette mineralet er så høy at det ikke lar seg risse med kniv. Det finnes definitivt i Østmarka, faktisk er det det mest alminnelige og utbredte kismineral. 

Løp alltid til en rotvelt! Den kan avsløre mye. Her fant vi en stripe i fjellet hvor det sannsynligvis har vært en mykere bergart. Den er borte nå, sakte men sikkert. For våre utrente øyne kan dette se ut som del av båndgneisfeltet som skal være på østsiden av Lutdalen.

Skogen trenger ikke alltid være alvorlig, og ikke stein heller. Her er Reidar og Mika sammen med en av våre favoritter: Squirrulus gigantus, som levde en gang i karbontida og småspiste på bregnetrær. Kanskje vi finner resten av det hvis vi graver litt?

Reidar er «gammel buldrer,» vi er grublere. Slike grublevegger får frem fjellet, for de er rensket for mose og har nå i stedet rester av svette og mestring. Takk for turen, Reidar – vi håper det blir flere!

Carl von Linné er en inspirasjon for oss. Han sa: «Omnia mirari etiam tritissima – Undre deg over alt, til og med det hverdagslige.» Denne boka er full av undring, læring og også mestring. Den handler ikke bare om skog, den handler om sporing av det mest diskuterte dyret i Norge – ulven. Det er årets julegavetips fra oss – både til dem som er glad i skogen og til dem som ikke er det, for de kan bli det. 

7 thoughts on “Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

  1. Jeg leste nylig at år 536 var det verste å leve i pga. ekstremvær, da var det visst veldig kaldt!
    Kun gran, kakerlakker og Liza Minnelli igjen her på kloden om temperaturene skulle falle?

Legg igjen en kommentar til SostrenePihlDetErOssDet Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.